Det er tre hovedmetoder for oppvarmingBitumentanker, hver egnet for forskjellige scenarier.
Den første er kull-fyrt oppvarming, som genererer varme ved å brenne kull og overfører det til asfalten gjennom rør. Denne metoden er lav-, men den er treg å varme opp og produserer røyk- og støvutslipp. Den brukes nå sjelden mange steder med strenge miljøvernkrav og er mer egnet for mindre byggeplasser med mindre strenge miljøkrav.
Den andre er olje-fyrt oppvarming, som bruker diesel eller tungolje som drivstoff og varmer opp asfalten gjennom en brenner. Den varmes opp raskere enn kull-oppvarming og er lettere å kontrollere temperaturen, men drivstoffkostnaden er høyere enn kull. Den er egnet for små og mellomstore-asfalttanker, slik som de som vanligvis brukes i mobile bitumentanker.
Den tredje er elektrisk oppvarming, som direkte varmer opp asfalten gjennom elektriske varmerør inne i tanken. Denne metoden er den reneste, forurensningsfrie-og gir jevn oppvarming og presis temperaturkontroll. Den bruker imidlertid mer strøm og har høyere driftskostnader. Den er egnet for bruksområder med liten-kapasitet og-elektrisitet, for eksempel små asfalttanker som brukes i laboratorier.
En annen metode er termisk oljeoppvarming, som først varmer opp den termiske oljen og deretter sirkulerer den varme oljen for å varme opp asfalten. Dette er egnet for store, faste bitumentanker, gir stabil oppvarming og forhindrer lokal overoppheting.
