Flathet på vegen fungerer som en kjerneforutsetning for å bestemme kvaliteten på asfaltfordelingen. Ujevnt veidekke reduserer jevnheten i asfaltfordelingen og reduserer byggekvaliteten direkte. Mindre bølger, lokale jettegryter, uregelmessigheter i stor skala eller spor og innsynkning har alle uopprettelige negative påvirkninger på distribusjonsresultatene. Større flathetsavvik fører til mer åpenbare kvalitetsfeil.
Standard operasjonslogikk for enAsfalt Distributør lastebilfungerer som følger: lastebilen kjører jevnt med konstant hastighet, dyser holder en fast høyde (normalt 30-50 cm) over veibanen, og asfalten forstøves jevnt under konstant trykk for å dekke veibanen likt. Ujevne veidekker bryter denne driftsbalansen direkte. Utstikkende veiseksjoner forkorter avstander mellom dyser og bakken, smalner asfaltsprøyting og skaper lokal materialansamling som langt overstiger beregnede påføringsmengder. Lavtliggende veiseksjoner utvider dyse-til-bakke-gap, utvider asfaltforstøvningsdekning og reduserer asfaltdosering per arealenhet, noe som resulterer i tynn fordeling og bart underlag.
Bortsett fra ujevn asfaltpåføring, forverrer kjøretøy som spretter på humpete veier kvalitetsfeil ytterligere. Kjøring over hullete veier gjør at lastebilen rister vertikalt og driver horisontalt kontinuerlig. Dysevinkler og sprøytebaner fortsetter å avvike fra standardtilstander. Vanlige stripeformede distribusjonsbånd viser feiljustering, overlapping og diskontinuiteter. Kontinuerlige bølgende veidekker produserer vekslende tykke og tynne asfaltlag i stor skala. Avkjølingen fortsetter sakte i asfaltakkumulerte områder med overdreven liming, mens tynne seksjoner ikke klarer å dekke bærelag fullt ut, noe som reduserer veiens vanntetting og bindeevne betydelig.
Fra et perspektiv av langsiktig kvalitet på veitjenester, utløser ujevn fordeling en rekke fortausykdommer. Seksjoner med for tykk asfalt lider av blødning, utbuling og oljespyling etter åpning for trafikk, noe som reduserer veifriksjonen og medfører fare for kjøring. Tynne asfaltpartier med bart underlag kan ikke tette bærelag effektivt. Regnvann trenger direkte gjennom veibunnen, mykner grunnlagene og forårsaker setninger, sprekker og til slutt jettegryter, brudd og overflateskader, noe som forkorter veiens levetid betydelig. I mellomtiden er flytende jord og akkumulert vann fanget på veihumper og forsenkninger vanskelig å fjerne, noe som ytterligere hindrer binding mellom asfalt og bærelag og forverrer kvalitetsdefekter.
Standard mottiltak finnes i industrien for bygging på ujevnt veidekke. For lett bølgende veiflater kan operatører redusere kjørehastigheten moderat og finjustere dysehøyden for å minimere distribusjonsavvik forårsaket av at kjøretøyet spretter. For sterkt hullete og senkede veidekker må forbehandling som fylling og komprimering fullføres. Asfaltdistribusjonsarbeid kan bare starte etter at flatheten på veibanen oppfyller spesifikasjonene. Direkte bygging på understandard veigrunnlag er strengt forbudt. Bare garantert grunnlagsflathet kan oppnå full dekning og jevn tykk asfaltfordeling og legge et solid grunnlag for veibyggingskvalitet.
